Forbrenning av avfall er en nødvendig sluttbehandling av avfallet som hverken kan, skal eller bør resirkuleres. Dermed er ikke CO2-avgift på avfallsforbrenningen et styringseffektivt virkemiddel for å redusere fossile CO2-utslipp. I praksis vil de aller fleste avfallsforbrenningsanleggene i Norge måtte dekke en slik avgift selv for å opprettholde konkurransekraften i et internasjonalt marked.
Dette vil utelukkende medføre en alvorlig svekkelse i anleggenes økonomi, uten noen klimaeffekt.
CO2-utslipp fra avfallsforbrenning skyldes forbrenning av avfall med fossil opprinnelse.
Det er spesielt forbrenning av plast som burde og kunne ha vært materialgjenvunnet som er kjernen i problemet. Effektive virkemidler for å oppnå reduksjon av forbrenning av plast må derfor settes inn tidligere i verdikjeden, som for eksempel en styrket og utvidet produsentansvarsordning for plast, samt andre og mer målrettede tiltak som vil gi reduserte mengder med usortert avfall, og dermed plast til forbrenning. Fortum Oslo Varme oppfordrer derfor Stortinget til å prioritere og fremskynde gjennomføringstakten av allerede foreslåtte tiltak innen disse områdene, fremfor en avgift på sluttbehandlingsleddet som kun vil virke mot sin hensikt.
Deponiforbudet kom allerede i 2009 i Norge, men er fortsatt lov i andre europeiske land. Deponier er en kilde til massiv klimautslipp, som kan reduseres med 75 prosent ved å sluttbehandle avfallet ved et avfallsforbrenningsanlegg som også har god rensing og utslippskontroll. Fortum Oslo Varme frykter at en avgift vil medføre økt deponering, og dermed økte utslipp, i europeiske land som i dag mangler egen forbrenningskapasitet. Dette er ofte land som i dag kjøper avfallsforbrenningstjenester i nordiske land.